På ski fra Tyin til Rjukan

Siste semesteret på bachelor Friluftsliv i Sogndal gir gode muligheter til egenturer og selvstudie. Eller fritid som noen kanskje vil si. Begynnelsen av mars var en slik periode. Jeg, Tale, Emil og Tone bestemte oss for å ta en skikkelig fjellskitur. Vi fant ut at vi hadde ca 10 dager til rådighet, og begynte å se ut aktuelle områder å gå i. Resultatet ble en ambisiøs turplan med start ved Tyinkrysset som endte opp 200 km...
lengre sør i Rjukan. Flotte fjellområdet skulle ligge som perler på en snor sørover(og det gjorde det!); Filefjell, Skarveheimen, det mektige Hallingskarvet og til slutt Hardangervidda.

Fra Sogndal en søndag tok vi buss til Tyin. I dagene i forkant hadde det blåst storm og orkan styrke rundt omkring i fjell-Norge og mange stengte fjelloverganger gjorde at vi var spente på om bussen gikk over fjellet eller ikke. Filefjell var i midlertidig åpnet og reisen gikk feilfritt. Den første dagen var preget av vindrester fra stormen og over tregrensa fikk vi vinder på opptil liten kuling. Vi fulgte kvista løype i ca 18 km og slo leir for natten. Deilig å være i gang!

Videre de neste dagene skulle vi gå gjennom Skarveheimen. Ruta vår var å følge kvister fra Breistølen - Bjordalsbu - Iungsdalshytten, deretter over Flyane til Raggsteindalen ved foten av Hallingskarvet. Skarveheimen er et flott område jeg har vært i tidligere. Det er også svært værhardt. Etter stormen som hadde vært var snøen tidvis ekstremt oppstykket av vindformasjoner som gjorde det veldig vanskelig å få fart og glid på skiene. Denne etappen var preget av stamping både opp og ned. Fra denne etappen vil jeg også spesielt nevne Flyane. Flyane er et rolig viddeområde mellom Djupsvatnet og Hol-Aurland-veien. Fra småtoppene her ser man enormt mye og mange flotte fjell på en klarværsdag! Skarveheimen og Reineskarvet i nord, store deler av østlandet i øst, Hallingskarvet i sør og store klipper og kvasse tinder i vest. Skorpetinden i vest minner om Matterhorn. En lite kjent perle!


Etter vi kom ned fra Flyane mot Raggsteindalen så vi at vi hang en del kilometer etter tenkt skjema. Neste etappe skulle virkelig være en slugger. Vi skulle ta oss opp 850 høydemeter opp på Hallingskarvet, deretter bevege oss 24 km østover og ned 800 høydemeter på andre siden. Med de siste dagene med stamping og vindformasjoner friskt i minnet skjønte vi at denne dagen blir lang! Derfor valgte vi å ta inn på Raggsteindalen-hytta med intensjon om å stå opp med sola neste dag for å hindre at denne etappen skulle bli stressende. Raggsteindalen var en supertrivelig hytte med deilig atmosfære. Vi fikk ladet både kroppslige og elektriske batterier.

Dagen etter startet selve kronjuvelen på hele turen vår. Hallingskarvet på tvers var den delen jeg hadde gledet meg aller mest til! Vi sto opp 0600 for å komme oss tidlig avgårde og mens morgenen grydde så vi tendensen til at dette skulle bli en skikkelig go'værsdag. Morgensolen stekte mens vi tok oss opp 850 høydemeter med full oppakning. Tale og Tone gikk med pulk, noe som bød på utfordringer på vei opp det bratteste, men vi kjempet oss opp! Å gå oppe på Hallingskarvet var ENORMT! Det er definitivt det råeste jeg har gjort med ski på beina. Med tilnærmet null vind og klarvær var vi ekstatiske og priste oss lykkelige for flaksen vi hadde, slike dager må være sjeldne på en slik plass! Man skulle hatt med kart over hele Norge sør for Trondheim i stor skala. På en og samme tid så vi Hurrungane og Jotunheimen og Skarveheimen i nord, nesten hele østlandet, Hedmarksvidda, Norefjell, Blefjell i øst, hele Hardangervidda med Hardanger-jøkulen og Hårteigen i sør. Og lang der borte i sør-øst kunne vi se den ensomme Gaustatoppen som ruver i terrenget. Fantastisk å tenke på at i løpet av de neste dagene skulle vi gå på ski helt bort til foten av det fjellet! '

Motorvei

Etter å ha sklidd ned fra Hallingskarvet til Ustaoset vinket vi farvel til Tone som måtte hjem til skole. Tale, Emil og jeg startet dermed inn på siste fjellområde, Hardangervidda. Kontrasten var enorm! Der vi hittil hadde bakset oss opp og ned i kupert, vindvoldtatt terreng fikk vi nå preppa og scooter-kjørte løyper så langt øyet kunne se i flatt terreng. Vi fikk virkelig fart på skia nå, og det var skikkelig deilig å føle skia gli! Dagene var prega av god fart på skia, lange distanser og mye godt vær.

Jeg er nødt til å dele det artigste minnet fra vidda med dere. Etter en lang lang dag var vi(jeg) rimelig godt på tur ned i kjelleren. Det begynte å bli skumring da Tale nevnte en bittebitteliten DNT-bu det var mulig for forbipasserende å ta seg inn på. Den het visstnok Olabu, og neimen var det ikke en Olabu 3 km borti høgget her. Vi ble enige om at det skulle vi sjekke ut. Da vi kom frem så vi at det var folk i hytta. De var naturlig nok nysjerrige på de tre skiløperne som sto utenfor i skumringen og myste inn. Etter en liten prat viste det seg at hytten var privat og slett ingen DNT-nødbu. Men vi måtte gjerne bo i båthuset deres! Vi tok inn på båthuset på Olabu og ble vartet opp med madrasser, puter, levende lys, middagsrester og invitasjoner om å komme inn i den varme hytta med resten av dem. Vanvittig hyggelig gjort! Kvelden ble kjempehyggelig med skravling og historiefortellinge før vi gikk i seng på deilige myke madrasser. Vi er svært takknemlige for gjestfriheten på Olabu! :)

Levegg og topp stemning i lunsjen

De siste dagene var ganske like. Vi brøt leir i 10-tiden, gikk jevnt og trutt hele dagen og slo leir i 18-tiden. Det jeg kanskje er mest fornøyd med på hele turen er at selv om vi visste at vi var nødt til å tilbakelegge relativt mange kilometer om dagen så lot vi ikke det stresse oss. Morgenene var rolige og preget av kos og god stemning, i lunsjene fant vi en fin plass hvor vi satt oss ned og pratet og tullet en stund, mens på kveldene slo vi leir når det føltes naturlig. Selv om man skal gå langt er det viktig for meg å beholde kosen og trivselen på tur, jeg mener det er først og fremst det turen handler om. Stressing hører hverdagen til! Distansen ble lagt ved å gå jevnt og trutt og å bruke dagen.

For en tur!

Gradvis kunne vi se Gaustatoppen
nærme seg

Endelig sto vi på kanten av den bratte dalen ned til Rjukan. Jeg tror det var tre slitne kropper som var klare for å komme seg på bussen hjem. På slutten av en tur skjer det ett eller annet mentalt. Det har lite å si om turen er 4, 10 eller 30 dager lang. Mot slutten er det noe som melder seg uansett. Man begynner å tenke på ting der hjemme og det virker som om hodet innstiller kroppen på at nå er vi ferdig. I friluftslivslitteraturen blir det kalt for "sistedagssyndrom" og det står at det bør vi unngå. Men det er likevel noe deilig ved å kjenne litt på det å bare skli ned det siste stykket og tenkte at det blir godt å komme frem. Da vi kom helt ned var vi litt stolte over at vi hadde holdt planen så godt. Vi bevegde oss langt, og mye måtte klaffe for at vi skulle rekke hjem denne dagen. Vi var god fornøyde med det vi hadde fått til! :)

Se fler bilder fra turen her.

Takk for en herlig tur, Tale, Tone og Emil!! :)